Et mylder av liv
Et eventyr av liv

Der havet treffer land
Der ferskvann strømmer ut i saltvann
Der ferskvann møter fast mark og
der ferskvann og plantedekke virkelig går om enannen har naturen utviklet noen av de mest spennende og rike utformingene, både når det gjelder mangfold av arter og produksjon av plantemasse/ biomasse.

Vi mennesker ser disse områdene som grunne fjæreområder, tidevannstrømmer, elvedelta , grunne ferskvann og myrer. Men for mengden av trekkende fugl vår og høst er dette store matfat og områder som for mange arter også egner seg som  oppholdsted om vinteren og som hekkeplasser.

Men også menneskene har sett hvor  viktige slike områder er. I mange hundre år har man utnyttet disse ressursene til matsanking, dyrking, bosetting, utbygging av byer og tettsteder, industriområder og ikke minst infrastruktur som veger , jernbaner, og flyplasser.
Det er derfor ingen overraskelse at mange arter som er avhengig av disse områdene er havnet på den norske Rødlista, ei liste over arter og naturtyper som kan stå i fare for å forsvinne.

Sentrale arter i våtmarkene i og rundt Trondheimsfjorden

Sangsvane

Denne arten opptrer mest tallrik i trekktidene, og da spesielt på vårtrekket som innledes allerede i mars. I mars og april kan flokker tidvis komme opp i antall på flere hundre individer som vekselvis benytter både innsjøene og dyrka mark omkring. Flere av innsjøene rundt fjorden er viktige for sangsvaner på trekk, men Leksdalsvatnet, Fossemvatnet og Klingsundet synes gjennomgående å ha de største antallene. Maksimumsantallet på Leksdalsvatnet skriver seg fra 10.4.2003 da hele 716 individer ble sett her, og ved Fossemvatnet ble 700 ind. registrert 4.4.2016.

Kortnebbgås

Området mellom Ronglan, Levanger i sør og Klingsundet/Vellamelen, Steinkjer i nord er det viktigste rasteområdet for Svalbardbestanden av kortnebbgjess i Norge. Dette gjelder både under vår- og høsttrekk. De første gjessene ankommer ofte allerede i slutten av mars, mens hovedmassen kommer rundt midten av april. Gjessene forblir da stort sett i området til midten av mai når de tar fatt på vegen videre nordover. Antallet som raster samtidig kulminerer gjerne første uka i mai, og da kan over 40 000 individer være samlet her samtidig. Største ansamling på et mindre område skriver seg fra Vellamelen 9.5.2008 da ca 30 000 individer var samlet her. Høsttrekket innledes i midten av september og varer ofte til langt ut i november. Høsttrekket er gjerne mer spredt i tid og rom, og antallene som raster her samtidig når sjelden de samme antallene som om våren. En del fugler kan også fly direkte over på sin tur til vinterområdene. Likevel er det ikke uvanlig å se flokker på over 5000 individer også om høsten.

Grågås

Trondheimsfjorden har økt sin betydning for grågjess både når det gjelder som hekkeområde og rasteområde de siste 20 åra. Fram til årtusenskiftet var det relativt lite grågjess som hekket i fjorden og som rastet her i særlig grad. Når det gjelder rastende grågjess er det først og fremst antallene på høsttrekk som har endret seg veldig de siste åra, da antallene som raster her på vårtrekk fortsatt er beskjedne. Grågåsa raster på en bredere front i fjorden enn kortnebbgåsa, og tar også i bruk områdene lenger sørover som Tautra, Gaulosen, Orkangerfjorden og Ørlandet.

Grågåstrekket om høsten starter noe tidligere enn for kortnebbgåsa og allerede i midten av august begynner de første flokkene å ankomme. Dette henger i stor grad sammen med jaktstarten på arten. Halsringavlesninger har avslørt at det i stor grad er grågjess som hekker/myter langst kysten av Nordland og Troms som raster her. Større ansamlinger om høsten: 5760 individer i Gaulosen/Buvika 17.9.2007, 4200 individer i Falstadbukta 15.9.2015 og 4500 individer på Levangernesset 29.9.2018.

Grågåsa ble første gang påvist hekkende i Trondheimsfjorden så sent som i 1998 på Åsholmen i Frosta kommune og ved Stormyra, Ekne i Levanger kommune. Utover 2000-tallet ble grågåsa funnet på stadig nye lokaliteter både i fjorden og ved lavlandsinnsjøene og er pr 2016 påvist eller sannsynlig hekkende med 85 par fra Åsenfjorden og Tautra i sør til Rambergholmen i nord. Tautra, Falstadbukta/Hestøya og Ytterøya er lokaliteter som huser mer enn 10 par.

Ærfugl

Det er en ganske så trist historie vi har vært vitne til når det gjelder utviklingen av ærfuglbestanden i Trondheimsfjorden. Dette gjelder både i forhold til situasjonen i hekkeområdene og overvintringsområdene. Det finnes imidlertid noen lysglimt.

Tautra med Svaet har tradisjonelt vært fjordens viktigste hekkeplass for ærfuglen, og også om vinteren har området hatt høye antall. Før moloen ble bygd i 1978 hekket flere tusen par på Tautra, men etter det stupte antallene drastisk. Rovdyr fikk da tilgang til øya samtidig som gjennomstrømmingen av vann i Svaet ble stoppet og gjorde livsgrunnlaget for ærfuglens næringsemner (spesielt skjell og muslinger) dårligere. Moloen ble åpnet med en rovdyrsperre og en 400 m lang bru i 2003. Dette har gjort at gjennomstrømmingen i Svaet har blitt bedre, og gradvis har antallet ærfugl som overvintrer her økt igjen. Av helt ferske tall fra Svaet er ca 2500 individer 17.11.2018 oppløftende. Fortsatt er det langt under 100 par som hekker her, men på sikt er håpet at antall par som hekker her også skal øke.

Straumen med Børgin har vært det området i Trondheimsfjorden som har huset flest ærfugl vinterstid de siste 20-30 åra. Eksempelvis overvintret over 2500 individer her vinteren 2010/11. Også her har antallene gått noe ned de siste åra, men antallene her ligger fortsatt på over 1000 individer. På Rolsøya i Børgin hekker fortsatt litt over 100 par pr 2017, men også her har antallet gått ned de siste åra, da det eksempelvis hekket over 220 par her i 2011.

Levangersundet og Eidsbotn har tidvis hatt over 1000 overvintrende individer, men de siste årene har antallene ligget på mellon 500 og 800 individer, etter at de var nesten borte med mindre enn 100 individer vinteren 2003/2004.

Rambergholmen i Verran er en av de viktigste hekkelokalitetene for ærfugl i Trondheimsfjorden, men antallet hekkefugl har nå nærmest kollapset fullstendig her. Så sent som i 2010 var det tett oppunder 200 reir her, men antallet aktive reir gikk gradvis ned til 93 reir i 2013. Ved siste oppsjekk her i 2017 ble det kun funnet 2 reir. Her spiller rovdyr en opplagt rolle i nedgangen da det ble funnet 29 drepte hunner her i 2013.

I forbindelse med sildegytinga i mars-april samles mye ærfugl og andre dykkender i Stjørdalsfjorden, og da spesielt ved Vinge – Velvang samt på strekningen Midtsand – Billedholman. Så sent som 13.4.2000 ble det talt 5000 ærfugl her, men de siste årene har antallene sunket til ca 1500 individer.

Sildegytinga har også betydning lenger inn i fjorden, da det ved Kvamsholman i Inderøy var samlet 1100 ærfugl så sent som 16.4.2017.

På høsten samles mye ærfugl utenfor utløpene av Gaula og Verdalselva med antall på rundt 1500 individer begge steder.

Horndykker

Trondheimsfjorden med lavlandsinnsjøene rundt er innenfor kjerneområdet for horndykkeren i Norge, og ingen steder hekker det så mange par som i Trøndelag, og da spesielt i Innherredkommunene Levanger, Verdal og Steinkjer. Under en landsdekkende telling i 2007 ble det funnet opptil 211 hekkende par i det gamle Nord-Trøndelag, hvilket utgjør 30 % av totalbestanden i Norge.

Leksdalsvatnet i Verdal og Steinkjer huser flest par av horndykker i Trøndelag, og kanskje i hele landet. Under den landsdekkende tellinga i 2007 ble det registrert 45 par spredt rundt hele vatnet, og 10 år senere, i 2017, ble det talt 38 par i de samme områdene.

Hoplavassdraget i Levanger synes å ha fått økt betydning som hekkeområde for horndykker, da det har vært en økning i antall par her siden tellingen i 2007 (29 par) til 2016 (36 par). Hoplavassdraget inkluderer Hammervatnet, Nesvatnet, Hoklingen, Movatnet, Lynvatnet og Tjuvtjønna.

Flest innsjøer og tjern med horndykker finner vi i Steinkjer kommune som har registrert over 20 innsjøer med påvist eller sannsynlig hekkende horndykker.

Toppdykker

For en del år siden ble det gjort noen spredte hekkefunn i nåværende Lyngås – Lystgård fuglefredningsområde på Leksdalsvatnet, men arten har ikke hekket her på minst 20 år nå. Det ble også gjort et hekkefunn i Liavatnet på Frosta i 1994.

Tautra med Svaet er det nordligste overvintringsområde i Norge som nå huser mer enn 20 individer regelmessig. Antallene som overvintrer her har en klart økende trend, og utviklingen i maksimumsantallene i Svaet siste 10 år er som følger: 2008/09: 18 individ, 2009/10: 19 individ, 2010/11: 15 individ, 2011/12: 22 individ, 2012/13: 25 individ, 2013/14: 27 individ, 2014/15: 25 individ, 2015/16: 26 individ, 2016/17: 27 individ, 2017/18: 36 individ. Tautra med Svaet har dermed fått en økt betydning som overvintringsplass for toppdykker sammenlignet med situasjonen for 30-40 år siden hvor maksimumsantalløene sjelden kom opp i 15 individer.

Det er meget sannsynlig at toppdykkerne som overvintrer i Trøndelag kommer fra hekkeområder lenger øst i eksempelvis Sverige og eventuelt Finland.

Også Børgin har regelmessig tilhold av toppdykker om vinteren, men her er ikke antallene av en slik størrelse som i Svaet. I Børgin har maksimumsantallet vært 8 ind. de siste 10 åra.

Tjeld

Områdene Ørin og Rinnleiret i Verdal/Levanger er unikt i landet når det gjelder antall overvintrende tjeld. Ingen steder i landet er det samlet så mye tjeld som her i perioden desember-februar. Antallet som overvintrer har variert noe fra år til år, men de siste årene har antall overvintrere ligget på 140-180 individer, mens det rundt årtusenskiftet var noe i overkant av 200 ind.